Tirsdag 15.april klokka 23 dro vi avgårde i bussen sammen med Offpiste- og Veileder-klassene ved Øytun for å tilbringe 10 dager i telt i Sarek, dette storslåtte alpine landskapet som skjuler seg på andre siden av svenskegrensa sånn circa sørøst for Narvik. Vi i Ski og Skred og Veileder måtte skifte buss i Gällivare, siden Offpiste skulle starte lengre sør i Sarek (Jokkmokk om jeg ikke husker feil). Planen var at vi andre skulle kjøre til Akkajaure- en stor oppdemmet innsjø. Veileder ble satt av ved demningen, mens vi andre dro enda lenger inn. Vi skulle starte på omtrent 420 moh og så gå opp mot fjellet Akka (toppen er på 2016 moh) over tregrensa. Men skjebnen ville det annerledes. Vi skulle ha lukta lunta allerede når én ble syk i bussen allerede og spøy som en gris. Han fikk stabbet seg på beina og slapp unna pulken. Smalfellene ble satt på og vi var straks 9 ivrige folk på vei over isen med pulkene fastspent og bindingene i gåmodus (for de av oss som er så heldige å ha denne funksjonen!). Været var bra der vi startet, men med en viss gryende bekymring så vi at vi var på vei mot en vegg som så ut til å bli bare tettere og tettere. Vi lå i krabbefeltet opp igjennom skogen, men merket fort at vinden bare økte og økte og at siktet bare ble dårligere og dårligere. Akthas lå gjemt bak skydekket. Allerede klokka 15 måtte vi slå leir nedi skogen omtrent på 660 moh. Vi var fordelt på 3 teltlag med hvert vår Helsport Svalbard telt (2 6-manns og ett 5-mannstelt).
Dag 2 ble ikke særlig mye bedre, men vi gjorde et hederlig forsøk på å komme videre Allerede klokka 06 kom vi oss på beina. Men vi gikk ikke langt oppover før vi merka den sterke vinden. Sikten var fortsatt heller dårlig. Vi måtte gjøre retrett og finne ly bak en haugformasjon i terrenget. Vi gravde oss en teltgrop og bygde opp kantene med blokker og hev opp et 6-mannstelt der alle ble stua inni for å ligge på været. Ikke nok med det så ble enda en spysjuk! Så der lå vi da i en bunt - 9 stykker i et 6-mannstelt hulter i bulter. Snøen føyka selvfølgelig nedi hølet vi hadde laget oss og titt og ofte måtte man banke teltduken for snø. Været ble ikke bedre og vi måtte belage oss på å tilbringe natta der. Vi satte opp et telt til. Værmeldinga ble ringt og de kunne melde om enda sterkere vind dagen etter! Det skulle imidlertid bli bedre til helga. Natta kom og vi vred oss i søvne med mareritt om at Lars Monsen (som visstnok bor i Jokkmokk) skulle komme forbi oss i lett trav med en DIGER pulk eller helst flere som var koblet sammen i et slags vogntog fra helvete i Hawaii-skjorte og shorts og le spottende av oss der vi lå klamret oss i istykkerreven teltduk hvis eneste kontakt med bakken var en sliten snøplugg som truet med å løsne når som helst og bringe oss lukt tilbake til der vi kom fra.
Dyvåt av svette etter nattens mareritt gløttet vi med øya når vi våknet opp på tredje dagen. I et heller lite våkent øyeblikk registrerte jeg at forteltet lå i et merkelig kaos, før jeg duppet av igjen. Men telt fikses ikke av seg selv, desverre, så vi måtte komme oss ut av soveposen og få oversikt over skaden. Teltstanga i forteltet (som vi hadde satt opp mot vinden, dumt...) hadde knukket og skjært seg ut igjennom teltduken, med det til følge at teltduken lå begravd under en halv meter med snø. Vi brukte hele formiddagen på å grave fram teltet og fikse teltstanga. Glimtvis ble været bedre, men det var aldri en varig forandring til det bedre og vi forberedte oss på ei natt til. Der nede skimtet vi veien, noen skarve kilometer nedenfor oss. Vi så lys fra et tettsted lengre bort. Stoltheten ble ikke gjenreist med teltet.
En ENORM levegg ble bygd. Mest for å ha noe å gjøre og føle at man hadde gjort noe konstruktivt. Man begynte så smått å gå på teltveggen.
På den 4.dagen våknet vi opp lettere traumatisert av liten framgang og det faktum at vi skulle møte Offpiste enten dagen etter eller om to dager slik avtalen var. Vi hadde fått det for oss at det var 9 mil vi skulle gå i løpet av de ti dagene og begynte å føle at tidsglasset var i ferd med å renne ut. Været var som sendt av Gud og hvermann og solen skinte som om det var det den alltid hadde gjort. Beklageligvis måtte vi bruke denne dagen til transport og gikk forbi den ene fine siden etter den andre. Dessuten følte vi et visst behov for å komme oss inn i Sarek Nasjonalpark ettersom vi hadde tilbragt tre dager i Stora Sjöfallets Nasjonalpark hittil...
Vi gikk sør for Várdotjåhkå, rundt sørover ned dalen Ruohtesvágge før vi tok en lengre pause i solveggen til ei Renvaktarstuga før vi gikk ytterligere omkring 7 km til et høydepunkt merket av på kartet som 856. Ble vel et sted mellom 22 og 25 km den dagen. Men nå var det min tur til å føle at jeg brygget på noe! Typisk. Ikke før en ble frisk ble den neste syk.
Vi ble på denne leirplassen i to dager. Jeg lå syk i teltet hele dag 5, mens flere av de andre bega seg i vei på topptur. Nå ble fjerdemann syk også! Jeg slapp heldigvis billig unna med lettere feber, men var i mye bedre form igjen dagen etter da vi igjen gikk en etappe videre nedover dalen forbi Mikkelsstugan og det første tegn til at vi skulle slippe å drikke smeltevann. Vi hadde nemlig levd på smeltevann i 5 dager. Endelig 6.dagen traff vi på leiren til Offpiste-klassen og hadde friskt rennende vann like ved leiren. Det smakte utrolig bra!
7.dagen opprant og den skulle vise seg å bli utrolig bra. Skylaget sprakk opp og jeg fikk min første og eneste topptur på Sarekturen.Nilas kam het fjellet jeg skulle til. Den og nabofjellet Mellantoppen danner en bolleformasjon. Veldig fin tur. Fin snø. Løs nysnø oppå et skarelag. Skarelaget var av varierende tykkelse, men var ganske tynt mange plasser (<1cm), men var ganske tynt mange plasser (<1cm) med rennsnø under. Hasty pits: easy (15 cm) og under utgraving og skjæring av en CT løsnet det øverste 15 cm allerede før man begynte å slå med spaden. Ingenting annet løsnet. På tur med Offpiste Espen og stip Jon Olav. Fikk til en bra diskusjon om rutevalg og hvordan man skulle unngå eventuelle terrengfeller og generelle vurderinger underveis. Vi gikk for eksempel opp en rygg mens vi så ned i ei bekkedal og vurderte om vi kunne kjøre ned der. Ned mot bekkedalen hadde det gått et skred. Inne i bolla var det ikke bratt nok til at vi vurderte det som farlig og kjørte to ganger opp og ned. Valgte så å kjøre ned bekkedalen. Vi fant ut at det ikke var bratt nok til at noe skred kunne løsne i selve bekkedalen og det skredet som hadde løsnet i siden hadde ikke gått så veldig langt. Vi kjørte på motsatt siden av kløfta i forhold til der skredet hadde kommet fra og der vi vurderte at det kunne komme nye skred. Måtte gå et stykke over et høydedrag for å komme til Nilas kam. Ble mer vind mot kvelden. Offpiste-klassen brøt leir på kvelden, mens vi andre drar i morra tidlig. Det er jeg glad for. Ingen var særlig lystne på å bryte leir etter en lang dag med toppturer. Vi tenkte at vi kunne ta toppturer på veien til neste leir dagen etter. Riktignok ville vi ikke få en full skidag, men det fikk så være. Forøvrig må det sies at jeg på dette tidspunktet var veldig lei Dancake. Knekkebrød og fløtemysost gjorde susen derimot og var sinnsykt godt.
Dag 8 hadde vi tenkt å bryte leir og komme oss videre for å ta igjen Offpiste-klassen ved neste leirplass og ta en topptur på veien. Men igjen gikk det ikke helt som vi hadde tenkt. Vinden hadde økt kvelden i forveien og været hadde gått fra å være sinnsykt flott dagen før til å bli dårlig igjen med vind, snøbyger og lavt skydekke. Sliten etter dagen i forveien. Vi brøt leir og gikk over Bierikjavre (eller rett på vestsiden av den) og skled ut over Vuojnesluobbala. Allerede når jeg begynte å gå merket jeg at jeg ikke var i form og det ble en lang og tung transportetappe. Gikk usedvanlig sakte. Vi fant ikke leiren til Offpiste. Det viste seg at de hadde brutt leir og dratt videre. Vi dro lengre forbi leirplassen til Offpiste (så leveggen) og prvøde å finne ly på nordsiden av Vuojneskájdde, men vinden rev godt i teltet om natta. Syk igjen. Skikkelig slapp som jeg var forrige gang. Etter nok en tung dag kom jeg meg i soveposen så fort som mulig. Johannes og Lars hadde prøvd seg på topptur, mens jeg dro videre. De kunne melde om et usedvanlig dårlig føre.
På den nest siste dagen kunne vi begynne å spore en viss aktivitet på vannet nedenfor oss. En vi kalte Lars Monsen gikk i skytteltrafikk over vannet og så oppdaga vi pinadø ytterlige 4 med pulker utpå vannet som dannet yttergrensen for Sarek Nasjonalpark. Det var jo rent folksomt! Vi brøt leir og gikk mot en Renvaktarstuge, der vi hadde lunsj i le av hytta. Det blåste enda ganske kraftig. Vi kravla oss oppover skråninga. Fellene klabba, iallfall gjorde mine det og gjorde det usedvanlig tungt å komme seg oppver, men så kom tidspunktet der vi kunne ta av oss fellene og vi kunne begynne å skli nedover! Vi raste nedover med pulkene kastende etter oss. Det ble en del rundkast for pulkene, der de ble vridd rundt sin egen akse både en og to ganger før den nektet å samarbeide mer. Lengre nede møtte vi bratte vindskavler som gjorde nedfarten mer interessant. Etterhvert kom vi oss inn på et scooterspor som skulle føre oss ned igjennom skogen og ned til demingen der vi skulle plukkes opp av bussen dagen etter. Vi fant Offpiste nedi skogen. Forblåst og værdratt i ansiktene med håret i floker. Men der vi så ned mot demningen øynet vi håp om at sivilisasjonen var nær og at den lovte hamburger i Gällivare skulle komme for dagen. Vi skled litt lengre ned i skogen og slo opp leir.
Så kom den siste dagen og vi skulle hentes ut av Sarek. Man var jo en smule lei etter alt slitet og alt det dårlige været. Nå ville vi bare til Gällivare der det gikk rykter om hamburger...vi krysset fingrene for at bussen skulle komme seg gjennom porten ved demningen og kjøre over til vår side. Dagen brakte bud om oppbrudd der vi hørte Offpiste komme susende ned igjennom skogen. De kom litt brått på oss og vi hadde ikke bygd opp snøball-lageret godt nok, men noen fåfengte forsøk på å ramme dem ble det. Vi brøt leir etterhvert og suste ned mot demningen. Traff på en kar på scooter fra tidenenes opprinnelse og gulltann som skulle lete opp kråkereir for å kartlegge hekkeforekomster av dvergfalk da de bruker gamle kråkereir. Jeg fikk ikke klarhet i hvem han jobbet for. Vi kom oss ned til demningen der vi skulle bli hentet rundt 14. Vi hadde tatt av oss skiskoa, byttet klær og satt oss godt til rette. Ja, endog kokt kaffe hadde vi. Men da kom meldingen! Vi måtte gå noen kilometer til, for bussen kom ikke igjennom porten. Den var stengt. Buss-sjåføren var imidlertid beryktet for å finne sine egne løsninger på ting og dessuten kjøre som et uvær så vi håpet i det lengste at han skulle finne på noe og om alt annet slo feil at han iallfall skulle kjøre ned porten! Vi var absolutt ikke innstilt på å gå enda lengre. Lite snø var det, og det hadde blitt et slit å få med seg pulkene. Men så kom kontrabeskjeden! De hadde klart åpne porten likevel! Jubelen stod i himmeltaket og der kom bussen. Sjåføren hadde skrudd opp boksen med låsesystemet i! Selv om man vel helst ville tro på at han hadde klart det ved å koble om låsesystemet var nok sannheten at lærerren for Veileder hadde kommet over en knapp på innsiden som rett og slett åpnet porten for oss. Men samma det! Burger ble det, og aldri har en burger smakt så bra. Det er visst et familieforetak som driver hamburgersjappa. Egen salatbar og sinnsykt mye dressing. Så var det å komme seg hjem til Øytun og det gikk unna. Allerede tidlig på kvelden kom vi oss tilbake til Alta og Øytun.
Etter Sarek-turen har vi dratt hver til vårt for en periode, men 12.mai møtes vi igjen til den siste samlingen på Øytun. Nå er det vi som skal planlegge turer og ta med oss lærerne på tur i Vest-Finnmark og Nord-Troms. Det blir vårskikjøring, renner, midnattsol (iallfall etter den 20.mai) og avslutning. Men med det været som har vært nordpå nå i det siste spørs det jo hva vi kan forvente oss. Men jeg skal ikke si noe. Nå har jeg tilbrakt to uker sørpå i sol og sommer hver dag med temperaturer på godt over 20 grader. Rett fra snøstorm til sol og sommer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar