No activity for so long....

I wonder if I should have created a new blog as the title of this blog is a dead end, something in the past, you would think that I have moved on in my life by now and so I have, but I haven't moved away from avalanches. In fact we're now in progress of making a standard in avalanche education in Norway. That does sound heavy, and it is! But the need of making a more complete education on the matter is becoming more and more important as winters come and go as more and more people enter potential avalanche terrain. Today the gap between basic courses and the instructor courses are too big. We (as in the mountaineer group in Tromsø, that is under the umbrella of "Den norske Turistforeningen") plan to make a ladder starting from the basic courses, workshops and instructor education.

As fall is here and many of us are constantly looking at the summits for any sign of any more snow fallen during the night the awakening process of avalanche awareness again is needed. Every season we need to repeat our knowledge of this hazard over and over again and as I am reading, I notice I really need to spend quite much time on the matter to get back in the mode of risk assessment. But as Bruce Tremper writes in "Staying Alive in Avalanche Terrain", the human factor are the one factor that most often leads us into bad choices and possible dangerous situations and not the lack of knowledge of avalanches itself.

In a study with data from the period 1990 - 2000 41 fatal avalanches were looked into (Atkins, International Snow Science Workshop 2000) and in 34 out of 41 fatal avalanches the human factors were the cause and not the snowpack, weather of the terrain itself. These victims even had some avalanche training.

This is a bit disturbing, won't it do any good to learn about avalanches and risk assessment? When we started using seatbelts the number of accidents did not drop. This is what Tremper refers to as risk homeostasis. We tend to seek risk as part as our human behaviour, and we do adjust it when safety measurements are taken. Is more safety equipment likely to make you behave more or less risky? Chances are that you think you can survive more hazards and seek even more risks. It seems we have to force ourself into using check lists that we follow trying to push aside human emotions, pressure from the others in a group and so forth. And not to forget, human beings are nothing else than any other animal on this planet shaped by evolution and natural selection. We are social creatures and generally think that the bigger the crowd the smaller the hazard because most of our evolutionary history we spent in caves as nomades having to fight against predators. This is, however, not the case in avalanche terrain. To make discussions and assessment the most efficient, Tremper stresses that the group size shouldn't be exceeding the number of 4 which he calls the magic number. If the group becomes larger, chances are that not everyone will be part of a discussion, not everyone will have taken part in the decision making which could lead to different responses during the hike.There seems to be mismatch between our adaptations to a past environment and us seeking powder in avalanche terrain. We need to fight our very nature to be safe. Sticking with females on a trip would also reduce the chances of being caught by an avalanche. Only 7 percent of fatalities are females in North America. Equally, we tend to think that when the sun is shining after a long period of shitty weather the danger is over. The typical avalanche accidents do happen the first sunny day after a storm.
Communication is crucial and every member of the group should be part of the continuous evaluation of the trip.
- Is anyone tired
- Does anyone have equipment problems
- Does everyone understand the plan
- Is anyone uncomfortable with it
- Is everyone willing to ski down that particular couloirs

Problem is that group leaders not necessarily has the best knowledge of avalanches. Most often leaders have skills in completely other areas such as organizational skills, strong personality, local knowledge and so you can find yourself in a situation where the one that has the most knowledge never gets to speak up loud. You can also get this situation if everyone is at the same level and no one wants to stand out and show themselves superior to the rest. Rather than speaking up, everyone would rather jump off the cliff.

The bottom line as Tremper puts it is that long term survival depends on these skills:
- Having enough knowledge and experience to judge the danger
- Having the discipline to repeatedly challenge assumptions and make decisions based on the facts
- Having the discipline to always follow safe travel ritual for the inevitable times we are wrong

Group discipline is the most crucial factor as I see it. The group needs to have discussed where to go, how to respond to changing conditions, how much risk acceptance every single one in the group has, respecting that people might want to go back prior to the trip. Make the rules and stick to them. Ride one by one and makes sure everyone obeys to that rule. Group discipline is the most important.

10 dagers tur til Sarek Nasjonalpark i Sverige

Tirsdag 15.april klokka 23 dro vi avgårde i bussen sammen med Offpiste- og Veileder-klassene ved Øytun for å tilbringe 10 dager i telt i Sarek, dette storslåtte alpine landskapet som skjuler seg på andre siden av svenskegrensa sånn circa sørøst for Narvik. Vi i Ski og Skred og Veileder måtte skifte buss i Gällivare, siden Offpiste skulle starte lengre sør i Sarek (Jokkmokk om jeg ikke husker feil). Planen var at vi andre skulle kjøre til Akkajaure- en stor oppdemmet innsjø. Veileder ble satt av ved demningen, mens vi andre dro enda lenger inn. Vi skulle starte på omtrent 420 moh og så gå opp mot fjellet Akka (toppen er på 2016 moh) over tregrensa. Men skjebnen ville det annerledes. Vi skulle ha lukta lunta allerede når én ble syk i bussen allerede og spøy som en gris. Han fikk stabbet seg på beina og slapp unna pulken. Smalfellene ble satt på og vi var straks 9 ivrige folk på vei over isen med pulkene fastspent og bindingene i gåmodus (for de av oss som er så heldige å ha denne funksjonen!). Været var bra der vi startet, men med en viss gryende bekymring så vi at vi var på vei mot en vegg som så ut til å bli bare tettere og tettere. Vi lå i krabbefeltet opp igjennom skogen, men merket fort at vinden bare økte og økte og at siktet bare ble dårligere og dårligere. Akthas lå gjemt bak skydekket. Allerede klokka 15 måtte vi slå leir nedi skogen omtrent på 660 moh. Vi var fordelt på 3 teltlag med hvert vår Helsport Svalbard telt (2 6-manns og ett 5-mannstelt).

Dag 2 ble ikke særlig mye bedre, men vi gjorde et hederlig forsøk på å komme videre Allerede klokka 06 kom vi oss på beina. Men vi gikk ikke langt oppover før vi merka den sterke vinden. Sikten var fortsatt heller dårlig. Vi måtte gjøre retrett og finne ly bak en haugformasjon i terrenget. Vi gravde oss en teltgrop og bygde opp kantene med blokker og hev opp et 6-mannstelt der alle ble stua inni for å ligge på været. Ikke nok med det så ble enda en spysjuk! Så der lå vi da i en bunt - 9 stykker i et 6-mannstelt hulter i bulter. Snøen føyka selvfølgelig nedi hølet vi hadde laget oss og titt og ofte måtte man banke teltduken for snø. Været ble ikke bedre og vi måtte belage oss på å tilbringe natta der. Vi satte opp et telt til. Værmeldinga ble ringt og de kunne melde om enda sterkere vind dagen etter! Det skulle imidlertid bli bedre til helga. Natta kom og vi vred oss i søvne med mareritt om at Lars Monsen (som visstnok bor i Jokkmokk) skulle komme forbi oss i lett trav med en DIGER pulk eller helst flere som var koblet sammen i et slags vogntog fra helvete i Hawaii-skjorte og shorts og le spottende av oss der vi lå klamret oss i istykkerreven teltduk hvis eneste kontakt med bakken var en sliten snøplugg som truet med å løsne når som helst og bringe oss lukt tilbake til der vi kom fra.
Dyvåt av svette etter nattens mareritt gløttet vi med øya når vi våknet opp på tredje dagen. I et heller lite våkent øyeblikk registrerte jeg at forteltet lå i et merkelig kaos, før jeg duppet av igjen. Men telt fikses ikke av seg selv, desverre, så vi måtte komme oss ut av soveposen og få oversikt over skaden. Teltstanga i forteltet (som vi hadde satt opp mot vinden, dumt...) hadde knukket og skjært seg ut igjennom teltduken, med det til følge at teltduken lå begravd under en halv meter med snø. Vi brukte hele formiddagen på å grave fram teltet og fikse teltstanga. Glimtvis ble været bedre, men det var aldri en varig forandring til det bedre og vi forberedte oss på ei natt til. Der nede skimtet vi veien, noen skarve kilometer nedenfor oss. Vi så lys fra et tettsted lengre bort. Stoltheten ble ikke gjenreist med teltet.
En ENORM levegg ble bygd. Mest for å ha noe å gjøre og føle at man hadde gjort noe konstruktivt. Man begynte så smått å gå på teltveggen.

På den 4.dagen våknet vi opp lettere traumatisert av liten framgang og det faktum at vi skulle møte Offpiste enten dagen etter eller om to dager slik avtalen var. Vi hadde fått det for oss at det var 9 mil vi skulle gå i løpet av de ti dagene og begynte å føle at tidsglasset var i ferd med å renne ut. Været var som sendt av Gud og hvermann og solen skinte som om det var det den alltid hadde gjort. Beklageligvis måtte vi bruke denne dagen til transport og gikk forbi den ene fine siden etter den andre. Dessuten følte vi et visst behov for å komme oss inn i Sarek Nasjonalpark ettersom vi hadde tilbragt tre dager i Stora Sjöfallets Nasjonalpark hittil...

Vi gikk sør for Várdotjåhkå, rundt sørover ned dalen Ruohtesvágge før vi tok en lengre pause i solveggen til ei Renvaktarstuga før vi gikk ytterligere omkring 7 km til et høydepunkt merket av på kartet som 856. Ble vel et sted mellom 22 og 25 km den dagen. Men nå var det min tur til å føle at jeg brygget på noe! Typisk. Ikke før en ble frisk ble den neste syk.

Vi ble på denne leirplassen i to dager. Jeg lå syk i teltet hele dag 5, mens flere av de andre bega seg i vei på topptur. Nå ble fjerdemann syk også! Jeg slapp heldigvis billig unna med lettere feber, men var i mye bedre form igjen dagen etter da vi igjen gikk en etappe videre nedover dalen forbi Mikkelsstugan og det første tegn til at vi skulle slippe å drikke smeltevann. Vi hadde nemlig levd på smeltevann i 5 dager. Endelig 6.dagen traff vi på leiren til Offpiste-klassen og hadde friskt rennende vann like ved leiren. Det smakte utrolig bra!

7.dagen opprant og den skulle vise seg å bli utrolig bra. Skylaget sprakk opp og jeg fikk min første og eneste topptur på Sarekturen.Nilas kam het fjellet jeg skulle til. Den og nabofjellet Mellantoppen danner en bolleformasjon. Veldig fin tur. Fin snø. Løs nysnø oppå et skarelag. Skarelaget var av varierende tykkelse, men var ganske tynt mange plasser (<1cm), men var ganske tynt mange plasser (<1cm) med rennsnø under. Hasty pits: easy (15 cm) og under utgraving og skjæring av en CT løsnet det øverste 15 cm allerede før man begynte å slå med spaden. Ingenting annet løsnet. På tur med Offpiste Espen og stip Jon Olav. Fikk til en bra diskusjon om rutevalg og hvordan man skulle unngå eventuelle terrengfeller og generelle vurderinger underveis. Vi gikk for eksempel opp en rygg mens vi så ned i ei bekkedal og vurderte om vi kunne kjøre ned der. Ned mot bekkedalen hadde det gått et skred. Inne i bolla var det ikke bratt nok til at vi vurderte det som farlig og kjørte to ganger opp og ned. Valgte så å kjøre ned bekkedalen. Vi fant ut at det ikke var bratt nok til at noe skred kunne løsne i selve bekkedalen og det skredet som hadde løsnet i siden hadde ikke gått så veldig langt. Vi kjørte på motsatt siden av kløfta i forhold til der skredet hadde kommet fra og der vi vurderte at det kunne komme nye skred. Måtte gå et stykke over et høydedrag for å komme til Nilas kam. Ble mer vind mot kvelden. Offpiste-klassen brøt leir på kvelden, mens vi andre drar i morra tidlig. Det er jeg glad for. Ingen var særlig lystne på å bryte leir etter en lang dag med toppturer. Vi tenkte at vi kunne ta toppturer på veien til neste leir dagen etter. Riktignok ville vi ikke få en full skidag, men det fikk så være. Forøvrig må det sies at jeg på dette tidspunktet var veldig lei Dancake. Knekkebrød og fløtemysost gjorde susen derimot og var sinnsykt godt.

Dag 8 hadde vi tenkt å bryte leir og komme oss videre for å ta igjen Offpiste-klassen ved neste leirplass og ta en topptur på veien. Men igjen gikk det ikke helt som vi hadde tenkt. Vinden hadde økt kvelden i forveien og været hadde gått fra å være sinnsykt flott dagen før til å bli dårlig igjen med vind, snøbyger og lavt skydekke. Sliten etter dagen i forveien. Vi brøt leir og gikk over Bierikjavre (eller rett på vestsiden av den) og skled ut over Vuojnesluobbala. Allerede når jeg begynte å gå merket jeg at jeg ikke var i form og det ble en lang og tung transportetappe. Gikk usedvanlig sakte. Vi fant ikke leiren til Offpiste. Det viste seg at de hadde brutt leir og dratt videre. Vi dro lengre forbi leirplassen til Offpiste (så leveggen) og prvøde å finne ly på nordsiden av Vuojneskájdde, men vinden rev godt i teltet om natta. Syk igjen. Skikkelig slapp som jeg var forrige gang. Etter nok en tung dag kom jeg meg i soveposen så fort som mulig. Johannes og Lars hadde prøvd seg på topptur, mens jeg dro videre. De kunne melde om et usedvanlig dårlig føre.

På den nest siste dagen kunne vi begynne å spore en viss aktivitet på vannet nedenfor oss. En vi kalte Lars Monsen gikk i skytteltrafikk over vannet og så oppdaga vi pinadø ytterlige 4 med pulker utpå vannet som dannet yttergrensen for Sarek Nasjonalpark. Det var jo rent folksomt! Vi brøt leir og gikk mot en Renvaktarstuge, der vi hadde lunsj i le av hytta. Det blåste enda ganske kraftig. Vi kravla oss oppover skråninga. Fellene klabba, iallfall gjorde mine det og gjorde det usedvanlig tungt å komme seg oppver, men så kom tidspunktet der vi kunne ta av oss fellene og vi kunne begynne å skli nedover! Vi raste nedover med pulkene kastende etter oss. Det ble en del rundkast for pulkene, der de ble vridd rundt sin egen akse både en og to ganger før den nektet å samarbeide mer. Lengre nede møtte vi bratte vindskavler som gjorde nedfarten mer interessant. Etterhvert kom vi oss inn på et scooterspor som skulle føre oss ned igjennom skogen og ned til demingen der vi skulle plukkes opp av bussen dagen etter. Vi fant Offpiste nedi skogen. Forblåst og værdratt i ansiktene med håret i floker. Men der vi så ned mot demningen øynet vi håp om at sivilisasjonen var nær og at den lovte hamburger i Gällivare skulle komme for dagen. Vi skled litt lengre ned i skogen og slo opp leir.

Så kom den siste dagen og vi skulle hentes ut av Sarek. Man var jo en smule lei etter alt slitet og alt det dårlige været. Nå ville vi bare til Gällivare der det gikk rykter om hamburger...vi krysset fingrene for at bussen skulle komme seg gjennom porten ved demningen og kjøre over til vår side. Dagen brakte bud om oppbrudd der vi hørte Offpiste komme susende ned igjennom skogen. De kom litt brått på oss og vi hadde ikke bygd opp snøball-lageret godt nok, men noen fåfengte forsøk på å ramme dem ble det. Vi brøt leir etterhvert og suste ned mot demningen. Traff på en kar på scooter fra tidenenes opprinnelse og gulltann som skulle lete opp kråkereir for å kartlegge hekkeforekomster av dvergfalk da de bruker gamle kråkereir. Jeg fikk ikke klarhet i hvem han jobbet for. Vi kom oss ned til demningen der vi skulle bli hentet rundt 14. Vi hadde tatt av oss skiskoa, byttet klær og satt oss godt til rette. Ja, endog kokt kaffe hadde vi. Men da kom meldingen! Vi måtte gå noen kilometer til, for bussen kom ikke igjennom porten. Den var stengt. Buss-sjåføren var imidlertid beryktet for å finne sine egne løsninger på ting og dessuten kjøre som et uvær så vi håpet i det lengste at han skulle finne på noe og om alt annet slo feil at han iallfall skulle kjøre ned porten! Vi var absolutt ikke innstilt på å gå enda lengre. Lite snø var det, og det hadde blitt et slit å få med seg pulkene. Men så kom kontrabeskjeden! De hadde klart åpne porten likevel! Jubelen stod i himmeltaket og der kom bussen. Sjåføren hadde skrudd opp boksen med låsesystemet i! Selv om man vel helst ville tro på at han hadde klart det ved å koble om låsesystemet var nok sannheten at lærerren for Veileder hadde kommet over en knapp på innsiden som rett og slett åpnet porten for oss. Men samma det! Burger ble det, og aldri har en burger smakt så bra. Det er visst et familieforetak som driver hamburgersjappa. Egen salatbar og sinnsykt mye dressing. Så var det å komme seg hjem til Øytun og det gikk unna. Allerede tidlig på kvelden kom vi oss tilbake til Alta og Øytun.

Etter Sarek-turen har vi dratt hver til vårt for en periode, men 12.mai møtes vi igjen til den siste samlingen på Øytun. Nå er det vi som skal planlegge turer og ta med oss lærerne på tur i Vest-Finnmark og Nord-Troms. Det blir vårskikjøring, renner, midnattsol (iallfall etter den 20.mai) og avslutning. Men med det været som har vært nordpå nå i det siste spørs det jo hva vi kan forvente oss. Men jeg skal ikke si noe. Nå har jeg tilbrakt to uker sørpå i sol og sommer hver dag med temperaturer på godt over 20 grader. Rett fra snøstorm til sol og sommer.

6 dagers telttur i Nordmannvikdalen, Kåfjord og toppturer i Tromsø

Vi dro fra Alta torsdag 27.mars til Nordmannvikdalen i Kåfjord med Offpisteklassen på Øytun. Vi anla teltleir og foretok dagsturer fra denne. De første dagene ble brukt til å samle inn informasjon om snøen og snødekket. Noe skredaktivitet var å spore, særlig i sørhellinger. Det hadde også vært en del vind så vi antok at det kunne være ladede fjellsider. Nordmannviktinden på 1305 moh er et flott fjell og bød på fin utsikt, men det var heller avblåst og hardt å kjøre ned igjen derfra. Mot slutten av oppholdet fikk vi væromslag og det ble mildere så alt ble bløtt. Den beste kjøringa fikk vi i vestvendte helninger. De som tok turen inn Kippeldalen og over passet mot Rissavarri og ned til E6 fikk seg en fin tur. Vestsiden av Kippeldalsfjellet bød også på fin skikjøring, noe også skålformasjonen innerst i Litledalen gjorde. På den nest siste dagen var sikten så dårlig at vi ikke gikk på tur, men tok en økt med S/M istedet. Dette viste seg å være en nyttig gjennomgang for de fleste. Vi delte oss inn i grupper med hhv. 2 fra ski og skred og 2 fra offpiste. Deretter tråkket vi opp et området på ca 50 X 50 meter. Vi gravde ned to skredsøkere i sekker 1 meter ned og to søkte. Deretter prøvde vi med en person på tre søkere. Til slutt ble det en slags uhøytidelig konkurranse mellom ski og skred og offpiste der alle på en gruppe gravde ned søkerne sine og så skulle den andre gruppen finne dem på kortest mulig tid. Dette var antageligvis den viktigste øvelsen, da man da gikk igjennom alle fasene ved et skred: vurdering av etterskred, en som tar ledelsen og holder tellinga på hvor mange som er funnet, øvelse på å søke effektivt når man er en stor gruppe, samt å finne søkere med så mange forvirrende signaler. Det som gjorde at det ikke var helt reelt var jo at området var relativt lite så man får inn signaler på en gang. Man burde prøve seg med en full-skala øvelse en gang der man har et stort område og man må lete en stund før man i det hele tatt får inn signal.
Desverre blir det altfor sjelden øving med S/M-utstyr. Dette er noe som må sitte i ryggmargen dersom uhellet skulle være ute. Mange som har vært i en skredsituasjon sier at de ikke husker særskilt mye av hva de gjorde, men at det meste gikk på refleks. Da er det viktig at man har øvd masse.
1. april bega Ski og Skred seg til Tromsø for å gå på toppturer der. Det ble turer til Nordfjordtind og Middagstind på Kvaløya og Durmålstind (ved Andersdal), Tromsdalstind, Blåtind og en kort grilltur på Rødtind på Kvaløya. Været har vært helt fantastisk mens vi har vært i Tromsø. I begynnelsen var skikjøringa veldig bra også (Nordfjordtind og Middagstind) da dette var sørhellinger, mens mye av det andre bød på heller dårlig snø (vindpakket og hardt).

Nå (11.april) er tiden inne for å begynne på å tenke på forberedelser til Sarek Nasjonalpark i Nord-Sverige. Vi drar med buss fra Alta om kvelden på tirsdag 15.april og skal begynne å gå dagen etter. Mandag og tirsdag blir brukt til planlegging og innkjøp av nødvendig utstyr.

New Adventures Awaits in Northern Norway and Sweden

Being back in Norway does not mean that the fun is over. Rather the opposite I'd say as we now are going to travel around in Lyngen, Sarek (National Park in Northern Sweden), Øksfjord, Lofoten. Today we're meeting up at the school in Alta to plan the trip to Lyngen in Troms. On Thursday we're heading off making a basecamp and doing day trips for 6 days. Then we got about 2 weeks when we can do our own projects before we again meet up at the school in Alta to plan the trip to Sarek - a 10 day trip with tents. Later on there will be trips in the area around Alta and northern Troms in midnight sun and slush snow. Now is the time for testing the knowledge we hopefully gained in Switzerland and Canada, how to assess the avalanche risk, safe route planning, dealing with different groups and its dynamics. I think we're going to learn a lot the next two months as we'll be constantly tested. By end of May we finish the course. More pictures will be posted in due time....Feel free to leave comments.

Recent news from Canada

Picture: Down back out Loop Brook, Rogers Pass, Glacier National Park, B.C.

Since Castle Mountains we've been doing an Avalanche Course with Steve Blagbrough from YAMNUSKA (all this was described in Norwegian, sorry guys). The 5 day-course took us to Lake Louise surroundings and ended up on Rogers Pass in Columbia Mountains west of the Rocky Mountains in Glacier National Park. The latter area is a great area to go backcountryskiing in and it started out nice with lots of new snow (and pretty sketchy conditions avalanche-like), however we did get a sunny week afterwards which made us stay in the area another week. First in Golden (trying out Kicking Horse Ski Resort as well) and later in Revelstoke, just on the otherside of the Mountain. Revelstoke has just recently (December 2007) opened up with lifts and gondols. It used to be a resort for Catskiing and Heliskiing only, but has already proved itself to be a pretty nice resort. We did a couple of days of skiing in the resort and it turned out pretty nice. They are much better at grooming the pists there than they are in Kicking Horse, that's for sure! We didn't check out much of the backcountry around the ski resort though. Kicking Horse got a lot of nice terrain but it was all tracked up so you'd have to skin pretty far to get fresh snow, which we did a couple of times. That proved to be really nice and I even made my first colouirs. Rogers Pass, however, proved to be the best area to linger in as it still had unplowed snow even over a week after the last snowfall.
Now we're in Nelson and we've been skiing 3 days in Whitewater Ski Resort. Pretty small Resort but got some nice backcountry skiing and lots of local telemarking skiers. You can either ski around in the forest and get down to the lift or you can go down the "Backside" as they call it which will take you down to the road from where you'd have to hitch-hike back up. We're staying here till Friday, then we're off to Red Mountain, close to Rossland. This skiing resort is like an hour's drive away from Nelson and is supposed to be bigger than Whitewater and more a mountain-like resort as opposed to a ridge-like one as Whitewater is. Eventually we'll have to east as we're all flying out of Calgary, however on a bit different times. As for me I am heading out on next Wednesday. Spending the Easter at our respective family's places will do good to get a break off skiing (well, what do you know, it might be cross-country skiing instead).
The last two months of the course we'll spend in Northern Norway and Sweden.
We're receiving news from back home (Oppdal for instance) about heavy snowfall. Night till Wednesday it came close to 1 meter of snow in Oppdal, which makes me wonder what the hell we're doing in Canada.... Oh well, we certainly have had some nice days here as well, especially after the snowfall on Monday which added up with the previous days gave us about 20 cm with snow. But come on 1 meter!

Skredkurs på Rogers Pass, British Columbia, Canada

Nå er vi akkurat ferdig med et 5 dagers skredkurs med YAMNUSKA-guiden Steve Blagbrough (se www.yamnuska.com for mer detaljer). Første dagen hadde vi en teoriøkt i Lake Louis på hostellet vi bodde på. Der gikk vi igjennom filtermetoden, ulike former for snøkrystaller og hvordan de dannes osv. Fokus på kurset er å gjenkjenne skredterreng, vurdere skredfaren (ved graving og ulike stabilitets- og kompresjonstester) og velge område og turruta etter forholdene. På www.avalanche.ca kan man lese skredvarsel daglig for de ulike områdene. Disse varslene beskriver alle lagene i snøen, om forekomster av naturlige såvel som sprengning av skred. På Trans Canada Highway 1 som går over Rogers Pass er det flere områder der det militære stiller opp artilleri for å skyte opp i fjellsidene for å hindre at virkelig store skred skal komme ned og utgjøre en fare for trafikken. Derfor er det ganske mange områder (de som vender mot veien) som er såkalte "permit areas" der du trenger tillatelse for å komme inn i. Avhengig om de skal skyte der eller ikke er det ikke sikkert at området er åpent. Tillatelser fås ganske enkelt ved å møte opp på skredinfosenteret på Rogers Pass. Der er det også informasjon om hvor "permit areas" er (for disse er ikke merket av på turkartene) og du kan også se flyfoto av områdene (for å se hvor de åpne glennene i skogen er). Skogen går opp til rundt 2100 høydemeter. Hotellet på Rogers Pass ligger på 1360 moh. Slik som forholdene har vært så har vi holdt oss i skogen. Skredvarselet kommer nemlig med prognoser for den alpine sonen, tregrensa og under tregrensa og i det siste har det ligger på henholdsvis 4, 4 og 3. Dette på grunn av snøstorm natt til onsdag og dypere lag (såkalte surface hoar = overflaterim). De snakker om laget fra 26.januar, 5.februar og stormsnølaget høyere oppe. Det er ganske mange lag å holde styr på. Når det har snødd 200 cm siden 5.februar så blir det en del lag etterhvert! Lagene lenger ned begynner å stabilisere seg, men det meldes om flere skred som har løsnet i lag høyere oppe og som så har utløst lag lenger nede (såkalte step-downs).
I Canada opererer de med størrelseskategorier av snøskred.
1: Relativt harmløst for mennesker
2: Kan begrave, skade eller drepe en person
3: Kan begrave og ødelegge en bil, påføre skader på større kjøretøy, ødelegge en mindre bygning eller knekke noen trær
4: Kan ødelegge en togvogn, større lastebiler, flere bygninger eller et skogsområde opp til 4 hektar (0,04 kvadratkilometer).
5: Det største kjente snøskredet. Kan ødelegge en landsby eller en skog på 0,4 kv.km.

Det er meldt om flere skred på 2 og opp til 3.5.

Dag to på skredkurset var også i Lake Louis området. Vi brukte en del tid med skredsøkere. Det er et øvingsområde som vi slo oss løs på og gravde ned opp til 4 søkere. Steve demonstrerte "micro-strip-search" som viste seg å være veldig effektiv ved flere skredtatte som ligger forholdsvis nært hverandre og som fører til et nettverk av forvirrende signaler. Tanken er at man går linjer nedover skredet med 2 skilengders avstand. Når man får inn et signal som er mindre enn 6 meter unna går man ut av linja finner den skredtatte, markerer funnet, går så tilbake til linja og fortsetter søket. Vi ble også intodusert for ulike stabilitetstester og kompresjonstester. Disse vil bli beskrevet om litt.







Dag tre på skredkurset dro vi opp til Rogers Pass i British Columbia. Her er det plutselig en annen tidssone enn i Lake Louise og Alberta. Her er det Pacific Standard Time som gjelder, det vil si en time etter. Det hele blir litt forvirrende når man bor i Golden (også i BC, men har Alberta tid) og drar opp til Rogers Pass. Nå kom vi oss mer på tur (Grizzly Bear Shoulder, som er inn en dal rett ved hotellet og som er et område vi ikke trenger tillatelse for å gå inn i). Dagen starter gjerne på skredinfosenteret på Rogers Pass for å lese dagens skredvarsel (kommer ut klokka 08:00), sjekke værvarselet for dagen og eventuelt hvordan det har vært de siste dagene, samt snakke med Luke (som jobber der) som har oversikt over det meste av skredaktivitet. Deretter må man sjekke hvilke områder som er åpne. Noen områder er åpne hele tiden, mens andre kan være stengt og om de er åpne så trenger man tillatelse. I og med at sikten var dårlig og at skredfaren var såpass høy, gikk vi kun i skogen. Det ble en 800 meters stigning på feller. Felleformen var ikke helt på plass, men kom seg etterhvert. Vi kjørte først ned et stykke for så å ta på fellene igjen og gikk opp igjen. Vi gjorde flere stabilitetstester og kompresjonstester (compression tests, CT). På veien inn dalen, gikk vi f.eks. oppå en skråning ned mot bekken og løste ut et lag (se bilde nedenfor til venstre).

Dette er ensåkalt "skicut". En annen test man kan gjøre er å grave en såkalt "hasty pit". Dette kan enkelt gjøres ved å grave vekk litt snø med hånda i forkant og så skjære med staven i halvsirkel på baksiden og så stikke hånda i bakkant og legge gradvis mer og mer press på snøblokken. Dersom den glir ut ved lett press, vil det indikere at det er et svak lag som er veldig ustabilt. Ved å studere flaten blokken glir på kan man finne ut om det er snakk om et rimlag, rennsnø, skare osv. Det vi konkluderte på vei opp var at det var et lag nær overflaten (ca 20 cm) som var særlig ustabilt. Dette laget bestod av vindpakka snø fra uværet dagen før. Men det finnes svake lag lengre ned også som før nevnt og et eventuelt snøskred som løsner kan utløse lag lengre ned også.






Høyere oppe foretok vi en såkalt kompresjons- test. Vi gravde en 2 meter dyp grop i en 38 graders helning i en åpen glenne i skogen. Denne testen finner flest svake lag i det øvre delen av snøen og hjelper til å vurdere stabiliteten. Svake lag identifiseres når de sprekker opp og vises i veggen av snøsøyla. Til denne testen trenger du spade, snøsag (gjerne med ferdig opptegna linjal), ski/snowboard slik at u kan skjære en kvadratisk søyle med sider på 30 cm. Søyla er vanligvis 1 meter, men i dette tilfellet lagde vi altså en ca 2 meter høy søyle. Deretter legger man spadebladet på toppen av søyla. Testen foregår i tre omganger. Først klapper man lett med fingrene (knekk i håndleddet) 10 ganger og registrerer eventuelle lag som løsner (dybde og antall slag). Ethvert lag som løsner nå blir vurdert som "lett" eller "easy". Så følger 1o nye lette klapp, men denne gangen med knekk i albuen. La hånda falle ned (ikke bruk mye kraft). Dersom man får et nytt brudd, registreres dette som "moderat". Til slutt slår man ti nye slag med en åpen hånd eller knyttneve med hele armen og dersom noe løsner nå beskrives det som "hard". Vi fikk f.eks. et lag som løsna etter fire slag og på 20 cm. Dette skrives: CTE 4 @ 20 cm (Compression Test Easy 4 (taps) at 20 cm). Ved å gjøre dette ofte (vi gjorde det hver dag gjennom kurset), får du et bilde på hvordan lagene endrer seg over tid. Trenden i løpet av kursuka vår var at lagene lengere ned ble mer stabile etterhvert. Det skulle altså mer til før vi fikk løsna lagene. Man beskriver ofte også hvordan lagene løsner. Det er 5 kategorier: "Progressive Compression" (PC), "Resistant Planar" (RP), "Sudden Planar" (SP), "Sudden Collapse" (SC) og "Non-planar break" (B). Dersom laget sprekker opp med en gang og ikke litt etter litt kaller man det SP (= Sudden Planar). Data fra "skier-tested slopes" viser at måten et lag sklir ut på kan forbedre tolkningen av resultatene fra kompresjonstester. SP og SC er oftere utløsende faktor for flakskred enn andre typer. Mer informasjon om dette kan du lese om i følgende artikkel: Herwijnen, van A. & Jamieson, B. 2004: "Fracture Character In Compression Tests" Proceedings of the International Snow Science Workshop in Jackson Hole, Wyoming, USA September 19-24 2004

Dag fire på kurset:I dag var det flere områder som var åpne, og vi fikk tillatelse til å komme oss inn i Hermit (tillatelsen fås ved skredsenteret her og alt som trengs er å skrive ned registreringsnummeret på bilen). Nok en dag med feller og ca 800 høydemeter. Omtrent samme forhold som dagen i forveien, men kompresjonstest viste at lagene lenger nede (overflaterim som hadde blitt begravd 4 februar og 26.januar) var blitt litt mer stabile, selv om skredvarselet meldte om at skytsene dagen i forveien hadde ført til skred som løsna i 30 cm laget løste ut lag lengre ned også (såkalte step-down).) Også i dag lagde vi en snøprofil og lagde en kompresjonstest. Øverste 20cm laget løste ut ved to ganger 4 og to ganger 11. Hasty pits lengere nede i skogen ga moderate resultater.Vi hørte derimot et skred som gikk på andre siden av dalen (Grizzly Mountain, fjellet vi gikk på dagen i forveien) Det hørtes ganske stort ut og var nok i størrelsesorden mellom 2 og 3 et sted. Naturlige skred er vel kanskje den beste indikatoren om at forholdene er ustabile. Derfor bør man alltid se seg om etter skred som nylig har gått og hvor de eventuelt har gått i fra og mot hvilken retning.

Når jeg først er i gang med ulike tester, så kan man nevne "Rutchblock test" også. Dette gjorde vi ofte etter at vi var ferdig med kompresjonstesten.Velg en helning på minst 25-45 grader. Grav ut bunnen (passer derfor å gjøre det etter en kompresjonstest) og begge sidene av blokken omtrent 1,7 meter til 2 meter i bredde og 1,5 meter i bakkeretningen. Sørg for å lage blokken kileformet, f.eks 2 meter i front og 1,9 meter i bakkant. Kutt den øverste veggen med et tau eller skia/snoboardet eller kutt begge sidene og den øverste veggen med et tau (med knuter) rundt to søkestenger som er plassert i to av de øverste hjørnene. Ut i fra når blokken løsner kan man si noe om stabiliteten av snølagene.




1: Selve utskjæringa av blokken
2: En skikjører nærmer seg forsiktig blokken ovenifra og går forsiktig ned på den øverste delen av blokken
3: fra stående stilling trykker man ned med beina uten å løfte på hælen
4: skikjøreren hopper opp slik at skia er helt klar av underlaget og lander ned på samme sted
5: gjentar hoppet
6: skikjøreren forflytter seg ned til omtrent midten av blokken og hopper flere ganger. Dersom lagene under ligger dypt eller hvis overflaten er hard, tar man av skia eller snowboardet.

En score er gitt når blokken løsner tilsvarende den belastningen man har gitt snølaget. Dersom blokken ikke løsner gis testen scoren 7.

Dag 5 og siste dag på skredkurset: I dag gikk turen tilMcgiff shoulder. Der trenger man ingen tillatelse. Valget falt på dettte området da det var ventet 20 cm snø og vind fra sørvest. Dette utelukket Loop da man må gå inn en trang dal med sider som vender mot sørøst og kunne dermed potensielt bli farlig utover dagen. Vi tok denne turen senere uten guiden, sist søndag, men da hadde været roet seg betraktelig og det som kunne løsne hadde løsnet (fjellsidene er veldig bratte). Fortsatt skredfare 4 over tregrensa, men 3 ved tregrensa og under. Oppmøte 7:30, diskuterer rutevalg, samler inn informasjon om værmelding, begynte å gå 8:30m nede ved bilen nærmere 16:30. Det ble nærmere 1600 høydemeter i dag. Fin snø. Rutchblock test ga 2 i et av de høyere lagene og 4 i laget fra 4 februar.



Skredkurset kan trygt anbefales av disse gutta:
Greit, de var nok mest i ekstase etter en dag i puddersnø, men seriøst: kurset var veldig bra!

Castle Mountains, Alberta, Canada

With Andreas and me in Canada we're once united with our group. Actually both groups are at the same place, Castle Mountains just 2-3 hr drive south from Calgary (just off from Pincher Creek). The others have been here some days already.Today was my first skiing day in Canada and guess what? It snowed and snowed and we got to get the best skiing so far this season. We asked for snow in Switzerland and didn't get it, and here it just snows and snows. We flew from Zürich to Oslo on Tuesday afternoon and took the 6:35 am plane from Oslo to Frankfurt a.M. on the following day. The plane was late though due to thunder storms in Frankfurt causing us to have shortage of time in Frankfurt so we had to run down the hallway to catch our plane to Montreal. Our luggage failed to keep up with us though, so we told the luggage claim in Montreal as we had to run and catch the plane to Calgary. It took 8 hours to get to Canada and even 5 more to get to Calgary. Yeah yeah, I know what you are thinking, being the 2nd biggest country in the world it should take a while. I was more surprised of the landscape though. Looking all flat all the way to Calgary and not much snow. Actually in Calgary there ain't any snow at all. We're planning leave this skiing resort we are at now on Saturday and spend the day in Calgary and maybe shop around at MEC (Mountain Equipment Co-op) and then head towards Lake Louise as our avalanche course with Yamnusca is starting on Monday.